Så vakkert kan et menneske være at det blir sykt av det. Det er dette mjuke barnet, som tar inn hele verden. Som ikke kan lukke seg for noe. Denne følsomheten som noen ikke vokser av seg.
Jeg vil fortelle deg om den vakreste av alle jeg kjenner. La oss kalle henne Lea. Som alle andre barn har hun et eget lys. Som omgir henne når hun leker, som smitter og blir til smil på de ansiktene hun møter. Og hennes mor tenker på beskyttelse, hvordan skal hun kunne beskytte dette barnet. Det kan hun ikke. Slik hun ikke kan beskytte seg selv. Mot slag, spark og hån. Leas mamma har en mann. Han er ikke Leas far. Kanskje hadde alt vært annerledes om han var det. Sannsynligvis ikke. Lea er så liten at hun ikke klarer å åpne ytterdøren selv, første gangen hun ser mamma bli voldtatt. En mann hun aldri skal kalle pappa slår og slår, til mamma blir helt stille, til Lea tenker at mamma sover, nå sover mamma til det blir lyst igjen.
Solen står midt på himmelen over Oslo S. Duene letter og blir borte i lyset. Under himmelen bader den vakreste av alle jeg kjenner i fontena på Plata. Jeg har aldri sett en så tynn jente, en så sterk kropp. Hun har et arr fra brystbeinet og ned i lysken og håret henger i klaser nedover ryggen. Jeg har nettopp hentet henne på den nye Operatomta i Bjørvika. Holdt bildøren åpen for henne så hun kunne sette seg. Hun har sittet i forsetet med en sprøyte i låret, hun har fortalt meg at heroin kan redde liv. Det er her hvor Oslos storstue skal innvies, hvor tragediene skal utspille seg på scenen – det er her under grunnmuren at gatejentene i hovedstaden har betjent byens menn for 400 og 500 kroner. Bakken er dekket av brukte kondomer, fylt til randen av skam og sorg. Hjullastere kjører over og gjemmer byens galskap i grusen. Det er når jeg sitter på kanten av Fontana di Trevi, for det er hva jeg tenker når jeg ser på Lea som bader. At hun er Anita Ekberg i Fellinis La Dolce Vita. Jeg tenker at det er tilfeldig at jeg ikke er henne, at hun ikke er Anita. At livet farer med oss slik det gjør. Ikke fortell meg en gang til at gatejentene i hovedstaden har valgt det selv. Hennes drømmer er dine drømmer – og en gang var hun det barnet du har på fanget.
Hvor vakkert kan et menneske bli?
Det er dette myke punktet, dette barnet som holder mamma i handa når hun våkner. Etter slag, etter en fylle, etter natten som aldri ble dag. Jeg er der for deg mamma, sier hun. Min venninde. Ennå, tjuefem år senere er hun der ennå. For mamma. Noen ganger, når hun ikke er ute å flyr. Heroin var som å lære å fly. Det var å kaste seg utfor, slippe det. Knuten i brystet løste seg opp og virkeligheten var ikke lenger virkelig. Den vakreste er også den sterkeste. Og modigste. Hun gjør det hun må og betaler hva det koster.
Hvordan går det til at du kaller henne svak? At du dytter på med moral og forakt og oppdragelse? Tegner en sort strek på gata og ber henne la være å sjenere turistene. Apartheid i Oslo. Dytter henne utfor Plata, jager henne rundt i byen, Olav Thon lar henne ikke slippe inn i byens kjøpesentre og vi setter henne på glattcella til hun er på bedre tanker, om vi ikke putter henne bak lås og slå for en lengre periode, så vi kan glemme at hun finnes.
Når mennesker er så vakre at de blir syke av det. Og samfunnet ikke kan eller vet å forstå – at noen barn er der for sine foreldre på en måte de aldri skulle. Men som de måtte fordi de ikke kunne velge det bort. Kjærlighet kan ikke velges bort. Og barn legger sitt kinn til sine mødres dager. Bærer sin mor før hun selv kan gå. Slik burde det ikke være. Men slik er det. Og samfunnet, det er vi - må vite – vi vet så lite om det å være syk. Har du noen gang vært syk? Har du noen gang endevendt en leilighet fordi du trodde at det var medisiner der, som du kanskje hadde glemt? Har du noen gang vært så syk at du ville gjort alt for å få de medisinene du trengte, men som noen ikke lar deg få – fordi det passer seg liksom ikke. Jeg mener; du har brukket beinet, men får ikke gips, du har sukkersyke, men får ikke insulin, du har kreft, men får ikke cellegift. Nei, kom tilbake om noen år, når du har vært syk lenge nok, like før du dør, da får du medisiner kanskje, så hjertet ditt slutter å blø. Men først skal du gjennom et helvete på jord, du skal sulte og fryse og tigge og stjele, ligge med menn som ikke vet verken hvem du er eller hvem de selv er, og så skal du angre for at du stod i det. Livet. Det er synd om det moderne samfunnet. Kunnskapsbristen. At vi ennå ikke vet at noen mennesker er så vakre at de blir syke av det. Det mykeste barnet i søskenflokken. Det ømmeste punktet i familien. Som tok det hele inn. Men som noen glemte å spørre, fordi ingen så; hva er det du trenger? Du trenger vel også noe?
Hva er det gatejenter og gategutter trenger? Ikke tro at de ikke har alle svarene. Allerede før hun var stor nok til å åpne ytterdøren, når mamma sov, ventet hun at noen skulle komme og banke på. Og hun ville si deg dette, uten ord. Jeg trenger at du ser meg, ser at jeg er deg.
Den vakreste av alle jeg kjenner er min beste venninne. Hun har en sykdom. Den kalles narkomani.
Margreth Olin
Dagbladet 24.03.2006
Margreth Olin has film premiere in Oslo today.
The Norwegian King will come.
Congratulations, Margreth!
www.speranza.no
